RETTSVITER: I 2010 bestemte Domstoladministrasjonen å tillate hijab i domstolene, samme år som Ilham Hassan tok mastergrad i rettsvitenskap. Her avbildet i intervju med Dagbladet året før.Foto: Jacques Hvistendahl/Dagbladet
De vet de er heldige som har fått henne. «De» er advokatene Hestenes og Dramer & Co, firmaet der advokatfullmektigen er inne i sitt første år. Ilham Hassan blir Norges første norsksomaliske advokat.
– Jeg beklager, men jeg blir litt sen, formidler hun på telefon til resepsjonisten da vi har kommet fem minutter for tidlig.
Og på slaget 11 fyker en skikkelse iført formsydd jakke og langt og tettsittende skjørt forbi, «jeg kommer snart».
Den kjente forsvarsadvokaten Olav Hestenes kikker ned på oss fra et stort maleri på veggen. Ett minutts forsinkelse kan vi absolutt tåle. Vi venter tross alt på en åpenbaring!
Hun heter nemlig det, Ilham er et av mange ord for «åpenbaring» på arabisk – hennes første språk.
Så kom somali, så norsk. Så juridisk.
Barna kommer
Advokatfullmektigen tilhører gruppa på kun 22 prosent av norsksomaliske kvinner som jobber. Tallet for norsksomaliske menn er 30 prosent.
Veien er kanskje for lang å gå for mange i foreldregenerasjonen. Men bare vent. Det er ganske sikkert ikke sånn det vil bli. Barna deres er i ferd med å bli store. Ilham Hassan er et av dem.
Hun var ti år gammel da hun med nye støvler innkjøpt på veien, i Syria, og t-skjorte med påskriften «Welcome to Kuwait», fløy inn over vårt snødekte land sammen med seks søsken i 1995. Den yngste var tre år gammel.
Eldstesøsteren på 17 hadde ansvaret for dem. De ble kjørt til mottak på Trandum.
Foreldrene? De satt i Syria og ventet.
Med rosa kjole
Ilham og søsknene ble født i Kuwait og hadde levd der hele livet.
Ilhams far forlot Somalia som 16-åring, og fant jobb i Kuwait, som sjåfør i finansdepartementet. Rundt 20 år senere hentet han henne som ble Ilhams mor i Somalia, da hun var 16. De hadde det bra i Kuwait, avbrutt av et langt halvt år med okkupasjon og krig, bombing, strømbrudd og redsel for gassangrep.
– Etter krigen begynte jeg på skolen. Endelig! Jeg hadde gledet meg sånn! Jeg var lei av å være hjemme med mamma. Jeg hadde fått rosa kjole til første skoledag, og den var jeg så glad for at jeg ville sove i den natten før.
Ilham hadde selv lært seg å lese og skrive før hun begynte.
– Jeg var ganske ivrig.
Etter krigen bestemte finansdepartementet at de ikke lenger hadde bruk for Ilhams far. Han var blitt for gammel, mente de, og utviste ham. Dermed mistet også moren og barna oppholdstillatelsen i Kuwait. Ingen av dem hadde fått statsborgerskap etter alle årene der. Hvor skulle de dra? Hjem til Somalia, der borgerkrigen raste? Et land som hundretusener av mennesker flyktet fra? Mange dro til Norge. Foreldrene ble enige om å sende barna dit.
Takk til lærerne
Trandum ble første stopp for Hassan-barna. Der ble de noen måneder. Det var snakk om å dele dem. Storesøsteren kjempet for å holde dem sammen.
– Etter at vi fikk oppholdstillatelse, fikk mamma og pappa også komme.
– Det eneste jeg forsto på skolen, var engelsk og matte, men jeg lærte meg språket raskt, takket være flinke lærere. Jeg følte meg som en fremmed. Det var nesten ingen svarte der. Barn tok på meg, og kjente på huden min. De sa de syns den var så myk. De var nysgjerrige, men fordomsfrie. Det var noen bøller som kastet snøballer på meg. De mobbet uavhengig av hudfarge. Men voksne mennesker som kjørte forbi, rullet ned vinduet og ropte «kom deg tilbake til Afrika!»
Der hadde hun altså aldri satt sine små føtter.
Til himmels
Som liten var det ikke jurist hun ville bli. Hun siktet lenger; Astronaut. Hun leste alle astronomibøkene på biblioteket. «Klart du kan bli det», sa mamma.
Det var ingen bokhyller hjemme hos Ilham. Ingen av foreldrene hadde gått på skole. Moren er analfabet. Selv før borgerkrigen brøt ut i Somalia var ikke skolevesenet særlig utviklet. Bare 24 prosent kunne lese og skrive i 1990, ifølge FN.
– Da jeg så bilder av raketter som eksploderte på vei til verdensrommet, skjønte jeg at det kunne være farlig.
Senere kom åpenbaringen.
– Jeg visste inni meg at jeg ville hjelpe folk på en eller annen måte. Dessuten, jeg ville ta en utdanning som ga meg mange yrkesmuligheter. Juss kunne være tingen. «Hvor mange somaliske forsvarsadvokater fins det i Norge?», tenkte hun. Svaret var ingen.
Barnevernet
Mediene er fulle av dårlige nyheter om somaliere og Somalia. Men opprinnelsen har ikke hindret Ilham i Norge. Det har heller ikke det tilsynelatende evig omdebatterte sløret. Bakgrunnen hennes er et av hennes sterkeste kort.
– Da jeg var ferdig utdannet var det mange barnevernssaker i det somaliske miljøet. Det førte også til mange rykter der om at barnevernet var ute etter somaliske barn.
Hun hadde rukket å gifte seg og få to barn da hun sendte sin første jobbsøknad til partnerne i Hestenes og Dramer, et «sosialt engasjert» advokatfirma som hun kaller det. I bakhodet lurte frykten for hvor vanskelig det ville bli å få jobb.
– Men jeg ble innkalt til intervju og ansatt. Jeg ble så glad!
Alene i retten
Få uker etter at hun begynte som fullmektig i august i fjor, bar det til retten, alene med klienter.
– Jeg har hatt en relativt bratt læringskurve. Det er fint.
Jungeltelegrafen går og klientene kommer til henne. I saksarkivet er det nesten utelukkende muslimske navn. Hun har noe som ingen andre advokater i landet har, ikke ennå i alle fall. Det somaliske språket. Og hun er en av dem.
– Det gjør at klientene føler seg trygge på meg.
Det er også en aldri så liten seier for rettssikkerheten.
– Det har skjedd i retten at jeg har påpekt feiloversettelser, og da har dommerne bedt tolken om å rette. Vitende om at noen sitter og følger med, skjerper gjerne tolken seg.
Hvor mange andre?
En av klientene er en somalisk mor som har fått barnet sitt akuttplassert utenfor hjemmet.
– Hun kan ikke norsk, og har ingenting å stille opp med overfor barnevernet. Ved å lese dokumentene i saken og gjennom samtaler med moren, oppdaget jeg at det hadde vært flere språklige misforståelser. På et av møtene mellom barnevernet og moren, ble det benyttet en lite kvalifisert tolk, noe jeg ofte opplever. Etter fem minutter måtte jeg avbryte, fordi tolken gjorde for mange grove feil i oversettingen, og møtet ble avsluttet. Jeg lurer på hvor mange feil som er gjort tidligere og hvilken innvirkning det kan ha hatt på barnevernets vurderinger og inngripen? Hadde ikke jeg vært advokaten hennes, hadde det nok fortsatt. Jeg lurer på hvor mange andre dette skjer med.
Så videre da? Fortsetter hun i samme tempo som til nå, er det vel svært sannsynlig at hun før utgangen av 2014 har bestått advokatkurset med avsluttende eksamen og fått advokatbevilling.
– Jeg ønsker å jobbe som advokat så lenge jeg orker. Det er krevende jobb.
Kanskje hun kan jobbe med de to juridiske «hjertebarna», olje og korrupsjon, som hun skrev om i masteroppgaven sin?
Eller dommer? Det er i trolig ikke hijaben som skal hindre henne. I 2010 bestemte Domstoladministrasjonen at religiøse symboler, som hijab og kors, skal være lov i domstolene. Så leverte Tros- og livssynsutvalget sin innstilling til kulturminister Hadia Tajik i januar. Et flertall av mener at dommere og politi skal få bruke religiøse hodeplagg og symboler på jobb, grunnet prinsippet om tros- og livssynsfrihet. Et mindretall på tre medlemmer gikk i mot. Innstillingen er nå ute på en bred høring.
Noen å se opp til
Hun ser opp til sine erfarne kolleger i firmaet, og håper at hun «en dag vil nå opp til deres nivå».
Som mor har hun sin egen mor som forbilde.
– Jeg kan ikke fatte hvordan hun kunne føde ni barn, og oppdra dem. Det står det respekt av. Det har jo blitt folk av oss. Religiøst har jeg stor respekt for profeten Muhammed, men særlig Khadija, hans første kone ser jeg veldig opp til. Hun var 15 år eldre enn ham, forretningskvinne, hun støttet ham gjennom alt han gikk gjennom. Og dessuten, hun var sjefen hans!
Sources Yngvil Mortensen
No comments:
Post a Comment